Historikk

Redningshytten på Gulfjellet

Stiftelsen Redningshytten på Gulfjellet

 



"Kongen av Gulfjellet" - Anton Berge, tok initiativ til å bygge Redningshytten på Gulfjellet. Den direkte årsaken var en kvinne som ble skadet på fjellet en vinter. Det tok svært lang tid å få opp en redningssledeog få kvinnen trygt ned til behandling. Berge følte noe måtte gjøres med dette, og han begynte arbeidet med å skaffe penger og arbeidsfolk til å bygge hytten.

Den første redningshytten ble bygget i stein og ble ferdig sommeren 1929. Det viste seg raskt at det var behov for en større hytte, og i 1936 stod den nye Redningshytten ferdig med to etasjer.


Anton Berge ble født på Møre, men flyttet tidlig til Bergen. Han var ansatt på  Bergens Befestning. Senere begynte han med aksjemegling og var også medlem av bystyret i Bergen. I sine ungdomsår var han en dyktig turner og svømmer og ble svømmeinstruktør. Gjennom sitt arbeid som aksjemegler hadde han gode kontakter som var til stor hjelp til finansiering av hytten som ble organisert som en stiftelse.
redningshytten2.jpg

Gulfjellets redningskorps

Gulfjellskongen Anton Berge var tidlig ute -  han opprettet et eget redningskorps. Det besto av fjellvante ?Gulfjellstravere? som hadde funnet nåde for hans skarpe blikk. De mannlige deltagerne måtte være dyktige fjellskiløpere - men ikke dumdristige ? og de måtte ha værte ute en vinternatt før som det heter.
Korpset var oppdelt i fire grupper. Selv var jeg i den som ved utrykning skulle ta for seg strekningen Trengereid ? toppen ? Redningshytten. En gruppe skulle gå fra Bontveit til hytten, den fjerde hadde ruten fra Osevann og opp.
Ved hvert årsskifte fikk vi tilsendt en trykket oversikt over hvem som var med, og listen innehold fullt navn, adresse, telefonnummer.
Vi rykket ut ved flere anledninger, også til områder utenfor Gulfjellet. Blant annet var vi på Hardangerjøkulen for å prøve å finne en skiløper som var forsvunnet. Men han lå nok under snø og is, og ble først oppdaget langt senere da isen hadde ført ham til dals.
redningshytten4.jpg
Den største aksjonen hadde vi til vestre del av Jotunheimens fjellverden, da den kjente fotograf, forfatter og fjellmann Arne Moe Nielsen forsvant i påsken 1950. Han var vant til  å klare seg selv, grave seg ned om været  ble for ille. Denne påsken dro han fra øst til vest, men kom ikke ned til Sognefjorden der han skulle møte kona. Etter påske kom vi av sted, med Marinenes MTB-er til Sognefjorden. Noen frivillige fra Norges Handelshøyskole deltok også. Den eminente skiløperen Johannes Dyngeland ? eldre bror av Mikal ? var leder.
Vi hadde strie dager, med Nørstedalsseter som base. Moe Nielsens siste etappe gikk fra Sotaseter til Sognefjorden. Min gruppe hadde lunsjpause oppå den savnede -  han var havnet i en lun grop mellom bratte knauser. Men nå var han dekket av dyp snø, so vi måtte returnere med uforrettet sak. I juni, da snøen var smeltet, var vi fire som dro inn i fjellet igjen. I dag står det en minnestøtte der han ble funnet.
Kjell Pedersen

Anton Berge ga ikke opp!

Selv da Gulfjellskongen Anton Berge nærmet seg de åtti, var han å treffe på Redningshytten hver bidige helg. Men da han som 84-åring en tidlig høstdag dro ned fra hytten, hadde det vært nattefrost, og han deiset overende og skadet nyren. Nå var det slik at sykdom ikke var akseptabel grunn til ikke å gå i Gulfjellet, men dette var nok et unntak. Men han skulle ordne skaden selv ? ved å drikke mange liter vann og dagen! Et fortvilet familiemedlem ringte en dag til meg: Om jeg kunne få ham til å gå til  lege? Da fikk jeg en ide: En ivrig skiløper som jeg ofte hadde løpt sammen med i fjellet var professor dr. med. Ole Jacob Broch. Jeg ringte Haukeland Sykehus og spurte om ikke Broch kunne ta imot Berge under påskudd av at han skulle drive forskning på hvordan en så gammel mann kunne holde seg så sprek. Broch og Berge gikk med på ideen og jeg kjørte Berge til sykehuset. Der ble han værende lengre enn man får i dag, og så ble han sendt til Sjømennenes Helseheim i Åsane for rekreasjon. ?Han kommer nok aldri på Gulfjellet mer? mente folk. Men vi som besøkte ham, merket at sjelen hans var i fjellet. Vi ble utsatt for rene forhør: ?Har dere ladet batterier?? Har dere tømt asken??
I Åsane fulgte Berge Stein Johnsons treningsopplegg: Han gikk femti meter første dag, hundre den neste osv. Og ut på ettervinteren kunne Mikal Dyngeland og jeg følge ham på ski til Redningshytten! I mellomtiden hadde han passert de 85!.
Kjell Pedersen

Gullfjellskongens siste skitur

Anton Bergen var blitt meget gammel, men Mikal Dyngeland, Asbjørn Lund og jeg var enig i at vi skulle gå med på hans ønske om å komme seg til Redningshytten på ny. Utpå ettervinteren dro vi av sted. Men vi var ikke kommet langt  før Berge antydet at jeg skulle gå i forveien. Han bar alltid med seg en liste over ting som skulle gjøres og haket av med blåblyant når oppgavene var utført.
Til å begynne med lot jeg som jeg ikke forsto hva han mente, men så fikk jeg direkte ordre om å gå og la i vei. Jeg kom til hytten, fyrte opp  og satte på varmtvann. Til min overraskelse kom Mikal alene. Han hadde også fått marsjordre og mente det var forsvarlig å gå fra da de var oppunder Rognebotten.
Men så dukket ikke Berge opp, og Mikal ble blek om nebbet. ?Jeg renner ned og ser etter ham?. Jeg travet rastløs rundt da jeg med ett hørte fløyting. På med skiene og av sted! I skråningen opp mot Austlifjellet støtte jeg på Berge. Han lå langflat i snøen. Det var snøvær og dårlig sikt slik at man nesten ikke så hånd for seg. Berge hadde gått like forbi varde 3 uten å se den og var derved kommet ut av kurs. Men forutsetning for å komme på rett vei er jo at man vet hvor man befinner seg, og det visste jo ikke Berge. Men han var jo alltid godt kledd, med ull på skrotten som han sa. Så der lå han, vel fornøyet i snødrivene.
Kjell Pedersen

Vi vil flytte/flette tidligere tekster hit